I går, 16. november, arrangerte Rissa Citizen Science et arrangement i Radioskogen, en av de siste skogflekkene på Tromsøya.
I denne naturens oase, som er ettertraktet av utbyggere og truet av urbanisering, har vi satt opp syv nye fuglekasser, slik at det nå totalt er tretten fuglekasser i området. Dette nettverket av fuglekasser overvåkes av lokalsamfunnet som en del av et forskningsprosjekt ledet av Rissas partner ved UiT/Norges arktiske universitet. Prosjektet har som mål å få bedre innsikt i hvordan lysforurensning påvirker sangfugler i Arktis.
La oss følge to år gamle Lazlo – vår yngste "citizen scientist" – som inspirerer oss voksne til å tenke over hvilken verden vi vil etterlate til fremtidige generasjoner: en dominert av asfalt og betong, eller en hvor vi deler plass med naturen.

Den rosa sirkelen nedenfor markerer Radioskogen, en liten skog omringet av raskt voksende byutvikling. Mot vest (til venstre) har en kirkegård og Holt samfunnshager hittil blitt skånet fra utbygging. Andre steder har presset på naturen aldri vært større. Med økende boligmangel i Tromsø representerer denne bølgen av utbygging nok et eksempel på grenseløs vekst, ødeleggelse av leveområder og dens uunngåelige konsekvens: tap av biologisk mangfold.

Mens grunneieren støtter den lønnsomme omgjøringen av skogen til leilighetsbygg i flere etasjer, står lokalsamfunnet sterkt og forsøker å bevare denne verdifulle naturflekken i byen.
Saken om Radioskogen tilfører en ny dimensjon til den offentlige debatten og reiser viktige spørsmål. For eksempel: Kan vi som samfunn anerkjenne verdien av natur ved å vurdere de mange fordelene den gir til de som bor i nærheten? Hva om denne tilsynelatende "uproduktive" tomten har en større verdi enn dens markedspris? Har vi ikke allerede erkjent de økonomiske, sosiale og samfunnsmessige fordelene ved å tilby urbane befolkninger grøntområder for turgåing, mosjon og bedre helse?
Å tjene penger på naturlige økosystemer kan snart bli en levning fra en tid da naturen var rikelig nok til å bli sett på som bare en kilde til økonomisk gevinst. Kanskje er ikke dette den typen rikdom vi bør prioritere. Hvis våre ledere er forpliktet til å bremse den globale ødeleggelsen av leveområder, kan de begynne med å bevare naturlige habitater lokalt?

Mens vi stiller oss selv disse spørsmålene, satte vi opp syv nye fuglekasser i Radioskogen. Lazlo la til og med litt hår fra Hera, naboens hund, for å hjelpe fuglene med å holde varmen om vinteren. Nå skal vi la fuglekassene få ro og fred, og vi kommer tilbake til sommeren for å sjekke hvilke som har blitt tatt i bruk.
I fjor sommer var halvparten av fuglekassene bebodd, noe som tyder på at Radioskogen gir et utmerket habitat for sangfugler. Dette kan også være et tegn på mangel på naturlige hulrom i skoger som ikke får tid til å bli gamle. Og selvfølgelig er det alltid noen variasjoner fra år til år, med enkelte år som er bedre enn andre av ulike grunner.

Flere fuglearter bruker fuglekassene i Radioskogen, inkludert kjøttmeis, blåmeis, rødstjert og svarthvit fluesnapper (bildet nedenfor). Deres tilstedeværelse er direkte avhengig av denne skogen for mat og ly.
Se nå nøye på denne hannfluesnapperen nedenfor. Forestill deg at den sannsynligvis ble født i Tromsø, før den migrerte til en annen skog sør for Sahara-ørkenen. Noen måneder senere startet den reisen tilbake, fløy over Nord-Afrika, så over Middelhavet, videre gjennom Europa, over flere havområder og til slutt gjennom Skandinavia, helt til denne lille skogflekken vi kaller Radioskogen.
Forhåpentligvis kan vi vise Lazlo svarthvite fluesnappere neste sommer – og de kommende årene – mens vi forteller ham historien om alle disse fuglene som reiser så langt for å finne sin favorittskog i hele verden, like ved bakgården hans.

Comments